Best i byen

Tom er 13 år og venstreback på laget sitt. Han vil egentlig ikke spille back, men fordi spissen Robin er sønnen til treneren, er favorittposisjonen opptatt. I årets siste kamp halter Robin plutselig av banen, og Tom blir flyttet fram.

Dette er første bok i triologien om Tom Sunne-Mathisen. En ungdomsroman om fotball, forelskelse og misunnelse. Boka var en del av leseaksjonen Bok til alle i 2009.

Tom er 13 år og venstreback på laget sitt. Han vil egentlig ikke spille back, men fordi spissen Robin er sønnen til treneren, er favorittposisjonen opptatt. I årets siste kamp halter Robin plutselig av banen, og Tom blir flyttet fram. Like før slutt får han drømmetreff, og scorer. Det skuddet blir starten på en ny tilværelse for Tom. Han får sjansen til å spille sammen med de beste gutta i byen, og på veien gjør han stadig nye oppdagelser om både seg selv og om de rundt seg.

«Best i byen» ble i 2009 plukket ut til leseaksjonen Bok til alle, som skal gi flere barn lyst til å lese og bli glade i bøker, fremme leselyst og et selvstendig og bevisst forhold til bøker.

 

Om forfatterne:

Torbjørn Moen (f. 1961) har tidligere gitt ut et titalls bøker for barn og unge. Han har skrevet framtidsthrillere, roadmovies, metaromaner, rockeromaner og nå også en fotballroman. Bøkene hans er gitt ut både på tysk og dansk. Når det gjelder de praktiske fotballferdighetene, så har «2ben» lang erfaring fra tv-titting og vet naturligvis hvordan det norske herrelandslaget skal spille for å banke Spania ned i støvla. Bare synd ingen har kommet på å ringe …

Pål Arne Johansen (f. 1977) er for tiden assistenttrener for det norske kvinnelandslaget i fotball. Han har tidligere jobbet som trener i Lyn og på Norges Toppidrettsgymnas. Dette er den fjerde boka «Paco» er medforfatter på. Av de tidligere er fagboka «Ferdighetsutvikling i fotball» den største og mest leste. Pål Arne har selv spilt på både kretslag, regionslag og i toppfotballen i Norge, og har som hovedpersonen i boka også både vært fortvilet og forelsket …

 

Smakebit fra innledningen, copyright Akilles:

Jeg måkte til ballen med det jeg hadde av krefter, og traff med strak vrist så det sang i ryggraden.

Og det er rart med det; i det samme kenguruskinn fra Adidas traff mikrofiber fra Nike, visste jeg at jeg hadde truffet som jeg skulle, og vel så det. Kollisjonen mellom de to merkevaregigantene sendte nemlig et elektrisk støt fra vrista, opp i låret, gjennom magen, inn i brystet, ut i halsen og dønn inn i hjernebarken der det eksploderte i et fyrverkeri av en visshet om det perfekte treff. Og brøkdelen av et sekund etter sang det bekreftende og vakkert i nettet bak keeperen, som fortsatt stod der på streken og så pissetrengt ut.

Ja da. Dønn i nota på hel volley fra hjørnet av sekstenmeteren. Yeah!

Kroppen peip av glede. Jeg stupte framover, sklei på magen bortover det regnvåte kunstgresset, kjente på denne deilige følelsen av å ha scora et fantastisk, spektakulært, strålende, vakkert mål, digga denne følelsen av å ha avgjort finalen, på overtid, for laget mitt, for fansen!

Og cirka 120 000 tilskuere eksploderte i fanatisk jubel.

Ja, det siste var vel ikke helt sant. Tolv tilskuere var vel nærmere sannheten, faktisk, og av dem var det vel egentlig bare mora til Stig som hylte fanatisk. Hun pleide som regel å gjøre det, enten vi vant eller ikke.

Men resten var i grunnen sant. Målet mitt var av den vakre sorten, og det avgjorde finalen – på overtid. 2–1 til oss. Yeah! Og det etter en sesong der vi hadde havna midt på treet i serien, ramla tidlig ut av alle cupene vi hadde vært med på, og – ja – i Norway Cup greide vi ikke engang å kare oss til A-sluttspillet. Så det var kult å endelig vinne noe. Og enda kulere var det å være den som fiksa det. Det var som jeg svevde gjennom regnet på Grorud med to centimeter klaring mellom fotballknotter og kunstgress og hodet inne i en sky av sukkerspinn og solskinn, mens folk dunka meg i ryggen og takka og skrøt og bukka og gliste. Hjertet buldra og svulma, og blodet bruste og suste. Livet bøy ikke på bedre øyeblikk enn dette. Det var 17. mai og jul på en gang, det var Tusenfryd toppa med Bø, det var to prinsesser og hele kongeriket, kort sagt: Det var øyeblikket over alle øyeblikk – med mulig unntak av øyeblikket da to elskende smelter sammen i erotikkens svettende favntak, som bestekompisen min, Ebbe, vel ville sagt.

Andre bøker om Fotball