Jeg måkte til ballen med det jeg hadde av krefter, og traff med strak vrist så det sang i ryggraden.
Og det er rart med det; i det samme kenguruskinn fra Adidas traff mikrofiber fra Nike, visste jeg at jeg hadde truffet som jeg skulle, og vel så det. Kollisjonen mellom de to merkevaregigantene sendte nemlig et elektrisk støt fra vrista, opp i låret, gjennom magen, inn i brystet, ut i halsen og dønn inn i hjernebarken der det eksploderte i et fyrverkeri av en visshet om det perfekte treff. Og brøkdelen av et sekund etter sang det bekreftende og vakkert i nettet bak keeperen, som fortsatt stod der på streken og så pissetrengt ut.
Ja da. Dønn i nota på hel volley fra hjørnet av sekstenmeteren. Yeah!
Kroppen peip av glede. Jeg stupte framover, sklei på magen bortover det regnvåte kunstgresset, kjente på denne deilige følelsen av å ha scora et fantastisk, spektakulært, strålende, vakkert mål, digga denne følelsen av å ha avgjort finalen, på overtid, for laget mitt, for fansen!
Og cirka 120 000 tilskuere eksploderte i fanatisk jubel.
Ja, det siste var vel ikke helt sant. Tolv tilskuere var vel nærmere sannheten, faktisk, og av dem var det vel egentlig bare mora til Stig som hylte fanatisk. Hun pleide som regel å gjøre det, enten vi vant eller ikke.
Men resten var i grunnen sant. Målet mitt var av den vakre sorten, og det avgjorde finalen – på overtid. 2–1 til oss. Yeah! Og det etter en sesong der vi hadde havna midt på treet i serien, ramla tidlig ut av alle cupene vi hadde vært med på, og – ja – i Norway Cup greide vi ikke engang å kare oss til A-sluttspillet. Så det var kult å endelig vinne noe. Og enda kulere var det å være den som fiksa det. Det var som jeg svevde gjennom regnet på Grorud med to centimeter klaring mellom fotballknotter og kunstgress og hodet inne i en sky av sukkerspinn og solskinn, mens folk dunka meg i ryggen og takka og skrøt og bukka og gliste. Hjertet buldra og svulma, og blodet bruste og suste. Livet bøy ikke på bedre øyeblikk enn dette. Det var 17. mai og jul på en gang, det var Tusenfryd toppa med Bø, det var to prinsesser og hele kongeriket, kort sagt: Det var øyeblikket over alle øyeblikk – med mulig unntak av øyeblikket da to elskende smelter sammen i erotikkens svettende favntak, som bestekompisen min, Ebbe, vel ville sagt.
Fra Best i byen av Torbjørn Moen og Pål Arne Johansen, les mer om boka her.
Drømmelaget
Smakebit fra innledningen, copyright Akilles
Fotballidiotens forsvarstale
Fordi jeg pleide å skulke søndagsskolen, gikk jeg lenge rundt og trodde at Paradis lå i London.
Og det var Charlie Georges’ feil.
Med langt, flagrende englehår og beina godt planta i den grønne Wembleymatta, stod han der som en gulkledd frelser og pekte mot himmelhvelvingen, mens elleve røde smådjevler løp forskremt over sidelinja og forsvant inn i evigheten.
Det var faktisk bare kinnskjegget som ikke passa helt inn i bildet.
For Jesus hadde sannsynligvis ikke kinna dekt av røde, lurvete koteletter der påskesolas siste stråler glimra foruroligende, før mørket senka seg som et svart lokk over svikets Getsemane.
Frelsere pleier forresten ikke å ha møkkete knær og leirete fotballstøvler, heller.
Men likevel ...
Jeg klarer ikke helt å gi slipp på den noe sakrale ordbruken her. (Farfar var pastor. Han sykla rundt Östergötland med Jesus i hjertet og bibelen tjora fast på bagasjebrettet. Ikke all verdens søndagsskoleskulking har klart å jage bort Bibelens svulstige prosa og underfundige poesi fra vokabularet mitt.) Når skuddet til sist kommer – et lite vidunder av et vristskudd som liksom løfter seg ut av selve urfjellet, vrir seg til himmels som på englevinger og druser inn i nettet bak en sprellende keeper, er det som å se lyset – som å oppleve frelse og forløsning.
Gå i fred og synd ikke mer!
Ut i maisola.
Ned på plenen.
Fra Drømmelaget av Petter Karlsson, les mer om boka her.
